Hvordan du gjør nervøsiteten til din styrke – i møter, på scenen og foran folk
Er du en av dem som blir nervøs bare ved tanken på å skulle si noe høyt foran andre? Det er du ikke alene om. I episode 3 av podcasten Hjelp, jeg skal formidle! tar Helene Abrahamsen, Ida Holo, John Ensor og François Sibbald et ærlig oppgjør med nervøsiteten – og viser hvordan du kan bruke den som et av dine viktigste formidlingsverktøy.
Nervøsitet betyr at du bryr deg
Først og fremst: Nervøsitet er ikke noe tegn på svakhet – det er et tegn på at du bryr deg. Det sier psykolog og spesialist Ida Holo, som jobber daglig med mennesker som kjenner på uro i formidlingssituasjoner. Det er faktisk helt naturlig å kjenne hjertebank, klamme hender eller tankekaos før du skal snakke foran andre. Det betyr bare at det du skal si, betyr noe.
Trygghet handler ikke om å være fryktløs
I episoden får du høre hvordan erfarne formidlere som John Ensor og François Sibbald fortsatt kjenner på nervøsitet – og hvorfor det er et godt tegn. Det handler ikke om å bli kvitt nervene, men om å vite hvordan du håndterer dem. Det handler om å bli trygg – ikke fordi du aldri er redd, men fordi du vet hvordan du skal stå i det.
Formidlingstrening er mer enn scenetrening
Podcasten tar også opp hvordan vi formidler hele dagen: i møter, i samtaler, i kantina. Og det er i disse hverdagssituasjonene du kan begynne å trene – og bygge opp TTS-modellen:
- Trygghet
- Tillit til det du skal si
- Selvtillit i deg selv som formidler
Fem konkrete grep du kan ta med deg fra episoden:
- Vær nervøs – og snakk likevel. Det er gjennom gjentatte erfaringer du bygger trygghet.
- Start sterkt. Ha de første setningene klare – det hjelper deg i gang.
- Øv i alle settinger. Du er formidler også i hverdagen – ikke bare på scenen.
- Bli kjent med nervøsiteten din. Hva skjer i kroppen din? Og når blir det for mye?
- Skift fokus. Vekk fra deg selv – og over på hva du ønsker å gi til publikum.
Du trenger ikke være perfekt – du trenger å være menneskelig
Én av de viktigste lærdommene fra episoden er dette: Publikum vil deg vel. Når vi ser noen som er ekte – og kanskje til og med litt nervøse – kjenner vi oss igjen og heier på dem. Det gjør deg ikke mindre profesjonell. Tvert imot – det gjør deg troverdig.
